stryk og hemmelighetsfulle kulper. Gildere hjem og tumleplass kunde ingen ønske sig.
Og vakkert lå gården, med den frodige Akersdalen nedover mot byen og fjorden, og det gildeste av alt, veldige skogen, Nordmarka, like bakenfor. At Nansenguttene blev de foregangsmenn lor friluftsliv i skog og fjell, kan de takke Nordmarka for. Og Osloungdommen av idag kan også takke Nordmarka for at den nogenlunde svarer til det ry den har fått, som en kjekk og frisk idrettsungdom.
Ta op til et av innløpene til Nordmarka, ved Frognerseteren, en skisøndag. Tusener på ski, kvinner, menn, barn og grå veteraner, innover Nordmarka. Heng med en tropp av langfarere, og du skal få legge et stygt tall av skogsmil bak før du ved kveld igjen er her og tar siste rasten i skihallen.
Mens du gjør ende på nisteresten i ryggsekken, så se dig litt omkring på ungdommen her! Han der oppe i det store billedet på bjelkeveggen, den slanke høie idrettsmannen som ser utover viddene, — Fridtjof Nansen, synes han er i godt selskap her. Skiungdommen har nok sett det billedet der så ofte at de knapt sanser det lenger; de trenger det heller ikke, for den mannen der er i slekt efter slekt med i underbevisstheten, med i det billede av Nordmarka som ukedagene igjennem der nede i tåkebyen lever og skinner, minner og drar; — ikke med Nansens ensomme skispor, der er blitt fler av dem, ditt og mitt og manges, i løipenes land.
Ennu i Nansens opvekstår var Nordmarka et jomfruelig land, en villmark som byfolk flest ikke hadde nogen befatning med.
Nogen få hadde pr. bok fulgt Asbjørnsen «En natt i Nordmarken» og «På Tiurleik i Holleia». Nogen enkelte nøide sig ikke bare med naturen i bøkene, blandt dem har vi pionerene for friluftslivet. Kristianiagutten Peter Christian Asbjørnsen var en slik. Nordmarknaturen la han som den friske ramme om de huldre- og folkeeventyr han fortalte.
I Nordmarka streifet Bernhard Herre tungsindig
