107
Johansen skjøt min nund bak et koss, og jeg hans; — det var et tungt hverv.»
6. august nådde de nogen øer i den nordøstlige del av øgruppen Frants Josefs land.
15. august satte de for første gang pa to år foten på bart land, fem måneder efter at de drog fra Fram. De «nød i fulle drag landlivets gleder», de sprang som barn omkring på steinene, plukket mose og saksifraga og valmuer, og heiste det norske flagget. Og tang og sel og sjøfugl, — og det blå hav utover, — et jordens paradis for disse ismette karer.
Et stort leßtmaltid måtte til, — pemmikan og poteter, de siste, som var gjemt til denne feststund. Og til dessert et nytt håp om anå em i høst.
Men efter en dags roing møtte de igjen isen, efter lang tid igjen åpent vann, — et helt døgns seilas. Og så — stengt. De måtte overvintre.
Igjen smått med mat, men en morgen meldte en bjørn sig utenfor teltdøren. Nansens børsepipe stakk straks ut og bød den velkommen.
Sist i august kom de til vestkysten av Frantz Josefs land, og valgte ner plass for sitt vinterkvarter, uten a ane at en måneds reise lenger syd lå mr. Jacksons ekspedisjon.
Det første og viktigste var a skaffe mat og brensel. Bjørner og hvalrosser matte av med livet, der var nok av dem. Jegernes klær blev ganske mette og stive av blod og tran. Store hauger med kjøtt og spekk lagredes og dektes til med seilduk og huder. Bjørn og rev prøvde å stjele i haugene. Bjørnene fikk gjerne betale med livet, revene var verst, lor de drog avsted med alt mulig de ikke kunde ha nytte av, termometer, ståltråd, harpuner og liner, ja til og med seilet drog de vekk.
