villmenn. — Det er merkelig nok at lort og filler er mere maleriske pa kjekke karer, enn ordentlige klær.
Jackson trodde Fram og de elleve var forulykket, for han syntes han så et sørgmodig uttrykk i Nansens ansikt da han spurte om skibet. Og i stillhet fikk han varslet sine folk om at de ikke skulde spørre. Men snart kom han pa det rene meci sin villfarelse. Fram, ja. Den hadde vært et samtalestoff mellem de to i hytten. Nansen beregnet at Fram vilde komme ut av isen mellem Spitsbergen og Grønland, og være hjemme i august eller september. Fram og Sverdrup, de klarte det nok.
Da Nansen og Johansen in netto stod på vekten, veide Nansen 92 kg., eller 10 kg. mer enn da han for* lot Fram, Johansen veide 75, eller 6 kg. mer. Det lignet ikke tidligere erfaringer fra livet i arktisk klima.
Nansen sa engang: Det det gjelder om er å inn rette sig fornuftig. All hans polarferd er en demonstra* sjon av denne arktiske fornuft, og all arktisk forskning som grundig har tilegnet sig den Nansenske polarskole har, mer eller mindre, hatt hell med sig.
Den 26. juli kom Jacksons damper «Windward», og straks kom Jackson gledestrålende : Alt vel i Nansens hjem og Fram ikke kommet. Den 7. august var Windward på hjemvei.
Fra dagboken ombord: Wmdward 9. august: «Vuggende på lange dønninger bare hav, det blå hav 8a langt øiet nar. Over horisonten fjernt der i nord sees et gjenskinn av isen, den siste hilsen fra den verden som nu har vært vårt hjem, sett våre gleder og sorger i 3 lange ar, — hvor underlig at alt det må ligge langt bak oss, og foran, — det er som en fager drøm, tan kene seiler på gylne skyer.»
Efter 5 døgn stod der en kveld noget mørkt i synsranden, — det var Norge. «Jeg stod som forstenet og
