at dere kar en hvggelig tid her og vil vende hjem med hyggelige minner om gamle Norge og dets befolkning, og med følelsen av at dere har besøkt en beslektet rase. Og jeg håper inderlig at den følelsen vil vare hele livet ut, og at dere som menn vil gjøre deres part for å strrke det gode forhold mellem deres store folk og vårt, såvel som mellem alle andre tolk, og på den måte hjelpe til å skape et sterkt grunnlag for virkelig sunde internasjonale forbindelzer og for å gjøre verden bedre.
Enda en gang takker jeg dere av mitt ganske h^erte for deres store gave, og fordi dere kom hit og for all den elsverdige svmpati og interesse dere har vist mig.
Tro mig, mine kjœre venner,
deres takknemlige venn
Fridtjof Nansen.
Den samme dag avla Nansen en visitt hos guttene på hotellet, og forœrte hver av dem et av sine verker, med nogen vennlige ord i hvert.
Ved deres avreise fra Oslo møtte han igjen op, og aldri vil de, sier Whitehouse, glemme hans noble skikkelse som han stod der på kaien og viftet til dem sitt vennlige farvel.
Den far som under sin svœre arbeidsbør fikk så knapp en tid for sin egen familie, var — det visste alle barn som kom i hans nœrhet – ualmindelig glad i barn.
Han hadde fem barn, i førzte ekteskap. Det annet – fra 1919 – med fru Sigrun Muntne, født Sandoerg, var barnløst. De fire eldste blev store, sterke, begavede folk. Den yngste, Aasmund, av naturen like godt utrustet, blev hemmet av en snikende sykdom, som gikk over til hjernebetendelse og tok hans liv da han var 11 år, 1913. Hvad farshjertet følte for den syke sønn, har dagboken gripende uttrykk for. Når han efter Aas-
