Ishavets natur med sin fåstrengede, men mektige
stemning, hugtar nanB følsomme natursans, — særlig
lysets spill i luft, is og sjø. Se «Blant Sel og Bjørn»
s. 98: «er nordhimmelen et strålebad av farver, snart
lys av gjenskinnet fra isen, snart mørkere over åpent
vann, snart rød av solgløden, snart mere gul, hvor det
røde blander sig med snelyset. Nogen lave
purpurskyer med gullkant. r^siere op blekt grønt over i
rummets bleke l)1a. Rundt om driver de hvite flakene pa
den blanke mørke vannflaten. Nær ved har de former
og farver, snart over i grønt ned gjennem vannet, snart
over i blått i kanter og kløfter; på nogen steder ultra
marine i de dype hulene som sjøen nar ett inn under
kossene.»
«De er så uvirkelige, så sarte og rene disse farvene. Men innover er den endeløse nvite vidden av drivende is — og utenfor den endeløse mørke havflaten.»
«En enkelt ismåke ror frem med lette vingeslag gjennem det store lyse rummet, en blåmåke svever langt borte, en hører den langtrukne vemodige fløitetonen. Et stort Bvart Belnocle dukker lydløst op på den blanke havflaten, glaner med runde øine på skuten, så rettes snuten til værs, og det glir like lydløst under igjen.»
«Det er ensomhetens store strøk. Alt menneskeverk blir borte som skibsråken i isen.»
Her innenfor drivisens kant i nordost for Jan Mayen samler selen sig til yngleplassene. Polarstrømmen som går sør langs østkysten av Grønland sender en arm østover. Denne fører drivisen ut i en odde nordost for Jan Mayen, og «Odden» kaller selfangerne den. I havet mellem Jan Mayen og Spitsbergen går den varme atlanterhavsstrøm fra Norges Kyst inn som en hvirvel nordenfor «odden» og danner «Nordbukta». Inne i kjernen av odden er det selen helst søker inn for å yngle. Men plassen for odde og bukt kan veksle sterkt fra år til år. Det gjelder å komme til mens ungene nar ulldrakten på, da går de nødig i vannet og kan Klubbes ned i tusenvis. De voksne må helst skvtes. Det gjelder å skyte dem sten død med en gang, går