samtidig den beste selskytter og båtfører, den uvørneste ishavsgast.
Gastene likte ham godt. Han satt i folkelugaren hos dem til langt p2 natt og pratet med dem. Dette toktet i 1882 stod alltid siden i disse ishavsgasters minne med en egen glans. Det var den gang de var med pa «Nansenturen».
Sist i juni frøs de fast og drev med isen inn mot Grønland, og siden sørover langs Grønland til de den 17 juli slapp løs og drog hjem. Hele den tiden be* tydde stort tap for rederiet, men for Nansen en herlig tid. Nu fikk han mette sin lyst på isbjørn. I sin dagbok, og siden i Norsk Idrettsblad 1883 og i «Blant Sel og Bjørn» (1924) har han gitt livfulle skildringer av disse bjørnejakter.
Der ropes fra tønnen: «Bjørn i le!» Om morgenen i køien roper en i øret på nam: «Nå får dere tørne ut, for nå har vi bjørn ut med skuteveggen.» En kveld han sitter i tønnen og maler den grøn* landske jøkelkyst, roper vakten: «Nei 8e på bjønn da!» Der stod den under baugen. Så bar det bardunen ned så det sved i nevene, inn efter børsen. Men bjørnen var vekk. Han fikk fantord av kapteinen: «Deilig gutt å ha i tønna, som ikke ser bjønn enda den sitter under baugen!» Men fire dager efter tok han sin monn igjen. På den siste bjørnejakten.
Tre mann efter en svær bjørn som hinket unda. Nansen var som vanlig mer lettklædd enn de andre, i turnsko, ulltrøie og uten jakke. En bred klare går de andre utenom, men Nansen setter til med et sprang, men kanten brister og Nansen stuper i, svømmer over, hiver børsen op, den glir tilsjøs, han henter den inn ved dukning, hiver den lenger inn, svømmer hen til en lavere kant, raskt eftersyn av rifle og patroner, og så ivei, omkring et iskoss, der står bamsen, den tverrkaster sig, får skuddet i baken og setter tilsjøss og svømmer vekk dypt nede i sjøen. Nansen vil over klaren for 2 ta imot bjørnen der; midt i klaren ligger to små flak. Dryge hopp. Han daler ned på det ene, såvidt det