kamerat finner en ikke, han gir skjorten av kroppen om du trenger det og våger livet med lyst for dig, er du i nød.
Men kommer de i lag, kan villskapen ta makten, og cia kan det bære langt pa villstrå; likevel leker nu moren under, ferdig til a bryte igjennem som en lys* stråle gjennem stormskyene.»
Å skilles fra Krefting, var tungt. «Den staute, kjekke karen, en dyktig og uredd norsk sjømann og ishavsfarer, en god venn.»
Det var kanskje ikke den minste gevinst av turen med «Viking», — vennskapet med, innflytelsen fra den prektige kaptein.
Og så Ishavet selv hadde han fått inn i sinnet, med hele dragningsmakten av dets skjønnhet og villhet, av dets gåter og opgaver.
De 24 døgn langs Grønlands kyst, for de andre dødsgaten med redselen fra alle de nedskrudde selfangere, for ham prosceniet[1] foran eventyrlandet. Tindene og jøklene som ingen menneskefot hadde betrådt, lå og glitret derinne bak drivisen. «Kvelden og natten, når solen under sin runde over himmelen berørte dem og satte luft og skyer i brand bakenom, fremhevet enn mer deres ville skjønnhet.»
Lengselen og lysten efter å utforske det mektige, ukjente land bak den ugjestmilde barriere av isstrømmer og skremmende jøkler var alt ombord i «Viking» så sterk i ham at han vilde iland. Det fikk han ikke lov til.
Men hans genius[2] hade vist ham landet.
