Straks Nansen kom hjem fra Vikingferden, var der tilbud fra professor R. Collett om han vilde bli konservator i zoologi ved Bergens Museum. Den tyveårige unge mann hadde ennu ikke prestert noget videnskapelig verk; men Collet hadde nu engang fått en slik sikker tro på hans evner og vilje.
Lederen av museet var den berømte dr, Danielsen, en fremragende zoolog, en høit begavet, original og varmhjertet personlighet.
Han var en personlighet av rette arten — som arbeidschef og som venn — overfor en natur som Fridtjof Nansen. Han forstod snart hvad der bodde i den lange lyse kjempen med det storskårne ansiktet og de sterke øinene.
En skulde tro det blev en vanskelig overgang fra det friske friluftsliv med bjørnejakter og spenninger til et stille inneliv på et laboratorium, fengslet til et mikroskop, men den videnskapelige forskertrang var sterk i ham.
l^lan nådde vxrt sterkt draget til astronomien og matematikken, lor med teleskopets store se-glass å forfølge klodene gjennem verdensrummets oseaner. >Nu, i verdnene under mikroskopet, øinet han det store i det små, ante han en veldig verden av ukjent, av gåter og opgaver likeså spennende å forfølge som nogen bjørn i ismarkene.
Det er selvfølgelig ikke småopgaver, passende for en nybegvnner, men de største og vanskeligste han kaster zig over, og hvad han i den korte tid av fem år har
