Grønlandferdens utrustning med tillegg av de på
ferden gjorte nve erfaringer blev grunnlaget for
Fram-ferdens ypperlige utrustning og for alle senere
polarutrustninger.
Den aller siste utrustning var et kort kursus i eskimoisk nos Rinks.
Den siste kvelden Nansen var hos Rinks, fulgte fruen ham tildørs. — «De må også en gang ga til Nordpolen.» Han svarte som om det var en gammel tanke, med vekt og alvor: «Det vil skje.»
2. mai 1888 reiste Nansen fra Oslo over Kjøbenhavn til Skottland, hvornen de andre med hele utstyret var reist direkte fra Kristiansand. Derfra til Island, og fra Island med selfangeren Jason, som skulde føre ekspedisjonen over til Orønland, men fangstens interesser skulde gå foran ekspedisjonens.
11. juni var de ved Kapp Dan, der hadde Nansen tenkt å starte. Men isbeltet var 10 geogr. mil bredt, Endelig 17. juli, på 21/2 mils avstand fra land, gikk de i båtene. Inne ved land, så Nansen fra tønnen, var det klart vann; var lykken god, skulde de kunne smette inn nokså lettvint. Men lykken sviktet dem. En båt fikk skade. De måtte op på et flak og reparere, og mens det gikk for sig, drev de ut i stride isstrømmen, med rivende fart bort fra land sørover. I 10 døgn sørover, fra 651/2 n. br. til 61,40, helt ned til øen Kutdlek. Den 29. juli satte de foten på land. Uinnhentelige dager var tapt.
Driften på isflaket hadde hatt sine spenninger. Natten til 20. Juli var nœr blitt ekspedisjonens siste. Isstrømmen slynget flaket de drev på, ut mot brenningens møte mellem hav og isstrøm. Grensen mellem liv og død var tegnet op i den hvite brenningen derute. Da kommanderer Nansen sine folk tilkøis for å hente
