Side:Garborg - Haugtussa.djvu/68

Denne siden er godkjent


Eg kjenner so vel dei vene Eggi
i grøne Tuve-Reir.
Eg tok deim; men Mori bad so saart;
— eg gjer det aldri meir.

Men Heluna, vene brune Fuglen
med svarte Fløyels Barm, —
kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve,
daa Vert eg i Hjarta varm.

Men Heluna,[1] vene brune Fuglen,
som stig meg so stilt imot, —
kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve,
det græt meg i Hjarterot.


UNDER JONSOK


Sunnan-Regn, Sumar-Regn
droplar lint fraa lettslørd Himil,
svalar sælt den svidde Lufti,
doggar mjukt dei brende Bakkar.

  1. Heluna: Heilo.