Side:Garborg - I Helheim.djvu/124

Det Live var som strengt meg baud aa kveda,
den Herrens Eld som djupt i Hjarta brann;
igjenom meg si Bøn det vilde beda,
i meg det Orde for sin Vilje fann;
eg skulde bori Sorgi fram, og Gleda,
og tolka Livsens Lov med Tone sann,
og alt som stengt og bundi Hjarto trengjer,
det skulde tala høgt paa mine Strengir.

Men alle mine sterke Kvad eg gøymde
og Livsens Méd og Maal og djupe Grunn.
Og Herrens Ord eg veik og vesall gløymde,
og song til late Svevn med kjælin Munn.
Det Verdi var som Skaldehugen tøymde
og tamd meg køyrde um seg sjølv i Tunn.
Eg gløymde kveda og eg lærde stava,
og laga det som Mengdi vilde hava.

No gjeng eg einsleg her i Natti aude
og sliter vonlaus Langsemd utan Tòl,
og kved for Audni tom og Viddir daude,
og ingin høyrer paa mitt Klagemaal.
Det verre er, enn um i Elden raude
eg laag og vreid meg som den nakne Aal.
Ja heller steikt paa Rist og glødde Røyrar,
enn svive kvadsprengd her forutan Høyrar!