noe levende menneske falde paa at tro, at denne norske borger derved skulde ha for brudt sig imod den norske forstlov. Hvert menneske vilde jo vide, at det retsgode, som en slig norsk forstlov havde at beskytte, det var ikke en rationel drift af skov i sin almindelighed, men det var en rationel drift af Norges skove — og imod en lov, som paabyder en rationel drift af Norges skove kan man jo ikke forbryde sig ved at drive skov i Sverige. Hvert menneske vilde m. a o. vide, at det retsgode som en saan norsk forstlov beskytted med nødvendighed var stationært i Norge.
Jeg spør nu: hvorfor er det retsgode, som beskyttes af norsk forstlov med nødvendighed stationært i Norge? —
Jo af den simple grund, at den norske stat har ingensomhelst ret til at fatte noen bestemmelse om, hvorledes Sveriges eller andre landes skov skal drives; det er noe som hvert enkelt land selv bestemmer, gjennem sin egen lovgivning. Den norske lovgivning kan altsaa vel bestemme, at en rationel skovdrift skal være et retsode i Norge, men ikke at denne rationelle skovdrift ogsaa skal være et retsgode i Sverige; det kan alene den svenske lovgivning gjøre. Fordi altsaa at enhver stat
