raabe sig paa nogen bestemt norsk Kristenret, men kun at henpege til hvad „der af Gud og den hellige Kirke var vedtaget.“ Det fattes da heller ikke paa Efterretninger om saadanne kirkelige Bestemmelser, hvorved en vis Helligholdelse af Lørdagen virkelig var paabuden[1]. For Norges særlige Vedkommende kan vistnok ingen saadanne paavises. Men at deslige Bestemmelser eller Vedtægter ogsaa der vare bekjendte og holdtes i Hævd, kan sluttes af hvad derom indeholdes i den nu trykte Mariu saga paa flere Steder. Saaledes heder det derom side 212: á því sama þingi (i Claremons) skipar hann (ɔ: Urbanus secundus) mörg nytsamlig decreta, millum hverra hann býðr óbrigðiliga, at hvern laugardag gerist virðing várri frú sancte Marie guðs móður um alla kristni með fullri tíðagerð ok hátíðligri messu, þegar eigi standa stórir mesaudagar á. Var hann í þessi skípan mjök nytsamligr ok kristninni hjalpvænligr, því at svá sem laugardagr er hurð fyrir dróttinsdegi, svá er guðs móðir Maria paradísar port fyrir eilífum fagnaði, ok svá sem engi náir dróttinsdegi, utan han gangi þangat laugardag, svá fær engi eilífan fagnað, utan himinrikis port jungfrú Maria leiði hann þagat. Því hefir heilög kristni jafnan þróazt meirr ok meirr í hennar þjónkan með hversdaglegum tíðalesningi, laugard agahaldi, með föstum ok tíðagerð sæmiligri, með messusöng ok ölmusugæði. Som Grund for, at Lørdagen saaledes skulde holdes hellig til Jomfru Marias Ære, fortælles der sammesteds Side 48, at medens alle Guds Venner om Lørdagen efter Jesu Død vare svage i Troen og mistvivlede om hans opstandelse, var hun den eneste af alle
- ↑ Jvf. Gieseler Lehrbuch der Kirchengeschichte 2ter Bd. (3te Auflage) 1ste Abtheilung S. 274 fg. 2te Abtheilung S. 466 fg.
