eller gubernator skulde indføre nye retssædvaner, men at derimot kong Olavs lov skulde overholdes[1].
I anden halvdel av det 16de og i første fjerdedel av det 17de aarh. har der stadig været forviklinger. Forskjellen i retsopfatning gjør sig gjældende i arvesaker og jordeiendomsret. Som eksempel paa en saadan tvist kan nævnes følgende. Man hævdet i 1624 paa Hjaltland, at det[2] »among the inferiouris and commoun people thairoff« var gammel skik, at arven »salbe[3] equallie and proportionallie devidit among the bairns«; en underordnet embedsmand derimot, en ofte nævnt og for sit overmod bekjendt Ninian Niven, holdt paa at »the eldest bairne, that is linallie discendit of the eldestis air«[4], skal ha det hele og utelukke alle de andre. Ninian beskyldes for at indta dette standpunkt i egen interesse, men det maa vistnok ogsaa ha været i overensstemmelse med skotsk lov; det siges at han gjør det »under cullour and precept of law«.
Det synes forøvrig som om den skotske regjering og parlamentet gjerne har villet gaa frem med lempe paa dette omraade. I det skotske parlamentsmøte den 4de december 1567 behandlet man spørsmaalet »Quidder[5] orknay anð zetland salbe subieet to þe commone law of þis realme or gif þai sall bruke þair avne lawis«; resultatet blev, at det »ffindis þai aucht tobe subiect to þair avne Lawis«[6]. Desværre synes dette at være alt som er bevaret av forhandlingen. Man vet saaledes ikke hvad der har motiveret denne beslutning. Den behøver ikke
