Side:Historisk Tidsskrift (Norway), femte række, fjerde bind (1920).djvu/173

Denne siden er ikke korrekturlest
167
LITTERATUR

schichtschreiber hervorgebracht haben, wie auch die Schweizer Republik oder die norwegische Demokratie mit ihrem Mangel an auswärtiger Politik ihrer Geschichtschreibung Schranken ziehen« (s. 61).

Utenom en kjerne av sandhet ligger der her en betragtelig nationalistisk overvurdering av den aandelige værdi det gir at høre til en storstat, og overvurderingen har øiensynlig en av sine aarsaker i mangel paa kjendskap til de smaa folks historiske litteratur. Von Below kjender f. eks. ikke Sars’s »Udsigt« – hvad man vel heller ikke kan forlange, men hvad der burde paalagt ham en viss forsigtighet i uttryksmaaten – og det har overfor dette ukjendskap sin interesse at lægge merke til hvad han sier i anledning av Treitschkes Deutsche Geschichte im 19. Jahrhundert, hvis første bind utkom i 1879 (s. 85): Es wurde sogleich bei seinem Erscheinen hervorgehoben, dass hier in einem Mass wie bis dahin noch nie Kultur- und politische Geschichte innig verbunden dargestellt werden. Die innige Verbindung aber ist dadurch vollzogen, dass die Berücksichtigung der Kulturerscheinungen ihr Mass findet an den Beziehungen zum Staat. Treitschkes »Deutsche Geschichte« führt die neue Art der Geschichtschreibung herauf und symbolisiert sie zugleich: es erfolgt eine stoffliche Bereicherung, aber durchaus im Rahmen der politischen Betrachtung.

Næsten ord til andet kunde det samme sies om Sars’s »Udsigt«, hvis første bind utkom 6 aar før Treitschkes verk. For Below betegner Treitschke et av de største høidepunkter i tysk historieskrivning, netop paa grund av det som han her fremhæver; men uten dypere tysk paavirkning, ut fra hjemlige nationale forutsætninger og under indflytelse av de store vesteuropæiske tænkere naar en norsk historiker i en bok som ellers ikke har meget tilfælles med Treitschke frem til det samme standpunkt. Selv om man ikke er enig med Below i, at denne behandlingsmaaten av historien er den høieste tænkelige, kan man ikke komme fra, at den er et fremskridt; men boken om den tyske historieskrivning – saa fængslende den er baade paa grund av sin faste holdning og de mangfoldige ypperlige enkeltiagttagelser – vilde ha vundet betragtelig ved ikke at la dette være et fremskridt som bare er gjort i Tyskland, ved overhodet at stille