har faat; selv om manglerne skulde være mange ganger
fler og alvorligere end jeg har faat indtryk av, vil det lette
vort arbeide overordentlig. Men det gjør rigtignok ikke en
norsk historisk bibliografi overflødig.
Edv. Bull.
M. Cl. Gertz, En ny Text af Sven Aggesøns Verker, genvunden paa Grundlag af Codex Arnamagnæanus 33, 4to. Kbh. 1916.
I løpet av det siste halve snes aar har professor Gertz utgit en væsentlig del av den latinske middelalderlitteratur i Danmark (undtagen Saxo), og der er herved skapt det første kritiske grundlag for studiet av den (jfr. Hist. Tidsskr. 5 R. I 486 ff.). Det mest imponerende stykke av hele dette ypperlige arbeide er den nye utgaven av Sven Aggesøn, hvor man ikke vet hvad man skal beundre mest, den sikre metode eller den utrættelige skarpsindighet; det er ikke noget under, at han slutter boken med at si, at den »har sysselsat mig længe og voldet mig meget hovedbrud«.
Kjendskapet til Sven Aggesøns verker har hittil hvilt paa Stephanius’s, for sin tid meget brukbare, utgave av 1642; det haandskrift, Stephanius bygget paa, er siden gaat tapt. Men der eksisterer desuten i den arnamagnæanske samling et haandskrift fra slutten av det 16. aarh., sandsynligvis skrevet av Lyskander, men saa ubeskrivelig fuldt av feil, at knapt en eneste sætning gir mening. Avskriveren av dette haandskrift har aapenbart bare kunnet meget litet latin og ikke et gran middelalderlig palæografi og derfor forvansket sin kilde paa det frygteligste. Ingen har tidligere gjort dette makverk til gjenstand for nogen nærmere undersøkelse, før nu Gertz har tat sig av det og med sit indgaaende kjendskap til middelalderlig latin og palæografi og sin store evne til at gjøre konjekturer rekonstruert det tapte middelalderhaandskrift X.
Enhver historiker og filolog vil ha stor nydelse av at følge et i faglig henseende saa fortrinlig mesterstykke som dette[1]; men dertil kommer, at de resultater som blir naadd,
- ↑ Som eksempel instar omnium paa Gertz’s skarpsindighet kan bare anføres følgende: Det fordærvede haandskrift har paa to steder det meningsløse uttryk debitum adeo persolvere;
