NG IV 1, s. 118 f.), Staf þinghá i Søndre Gudbrandsdalen (Øier, Faaberg og muligens mere; DN I 556; II 794; III 772), Gausdal þinghá (DN V 333), Greaaker þinghá paa Søndre Hedemarken (DN I 637; II 709). De var av omtrent samme omfang som de sørlandske þinghá’ene, som synes aa ha faldt saa nogenlunde sammen med skibrederne (Helgevig þ. paa Lister, DN IV 882, 966 f.; Fede þ. paa Agder, DN IV 948; Akredal þ. sammesteds, DN VI 424).
Gaar vi nu med den viden, vi her har faat, til lovene, vil de vundne resultater i det store og hele bli bekræftet.
Selve ordet heraðsþing brukes i de ældre lovene bare i Borgartingslovens kristenret (II 26; I 17; III 23; II 9), hvor det bestemmes at det kan sammenkaldes av bispens aarmand eller i skilsmissesaker av konen for aa faa vidnesbyrd om egteskapet; desuten en gang i et av de bevarede brudstykker av den gamle østlandske lovboken (NgL II 523). At ordet forekommer et par ganger i de paa Island beregnede lovbøkerne fra 13 aarh. Hákonarbók og Jónsbók, er uten betydning for Norge. I landsloven forekommer det tre ganger i landsleiebolken, i kapitlene om fjárfœling, om sæterferder og om veisyn (VII 37, 40, 46); men som Taranger har paavist i sin oversættelse av landsloven, er to av disse stedene utvilsomt optat fra den ældste østlandske lovboken som vi bare har smaa brudstykker av, og det samme gjælder med stor sandsynlighet ogsaa om det tredje sted. I en udatert retterbod for Viken vedtat paa ting ved Elven og paa Haugating ved Tønsberg (NgL II 485), gjør Magnus Lagabøter heredstinget til instans for spørsmaal om bygging av ødejord. To steder i Eidsivatings kristenret (I 33 og 42) angir ogsaa – uten aa nævne ordet heredsting – heredet som tingkreds.
Alle andre steder hvor hered nævnes i lovene, kan
