lingen om tilegnelsen av odelen ha en fælles kilde, og den eneste, det her kan være tale om, er Are Frode; den islandske traditionen på dette punkt kan altså følges tilbake til begyndelsen av det 12. årh. Ares hjemmelsmand kan igjen følges bakover til slutten av det 10. årh. – omtrent 100 år efter Harald Hårfagres samling av Norge – men ikke længer.
Theodricus Monachus, Historia Norwegiae og Ágrip har ingenting å fortælle om Harald Hårfagres landsstyre; derimot finner vi i Fagrskinna en bestemt tradition derom, helt forskjellig fra Snorres og Egilssagas. Om odelstilegnelse vet Fagrskinna ingenting, derimot om skattepålæg; det heter her:
Þá strengir konungr heit, at eigi skal skera hár hans, áðr en hann hefir skatt af hverjum uppdal sem útnesi, svá víðr sem Noregr er austr til marka ok norðr til hafs.
Og efter slaget i Havrsfjord:
þar eptir siðaðisk landit, gulðusk skattar hit efra sem hit ytra.
Fagrskinna vet ingenting om at Håkon den gode opkrævet dette skattepålægget for å bli konge; tvertimot forut- sætter den (kap. 29) at han blev ved å kræve op skatten gjennem største delen av sin regjeringstid; først efter slaget på Frædø lar den ham ophæve de »nefgildis skatta« (ɔ: kopskatter) som hans far Harald hadde pålagt i Gulatingslagen og Trøndelagen (»hit ytra med sjó ok um Þrœndalǫg«), men ikke i Viken og Oplandene, og overføre dem til ledingsordningen[1].
- ↑ Som jeg har søkt å vise i et arbeide om ledingen stemmer Fagrskinnas beretning om Håkons ledingsordning med den senere kjendte ordningen i Trøndelagen, derimot ikke med den i Gulatingslagen, og hvis forfatteren her bygger på norsk tradition, gjælder den derfor ialfald bare for Frostatingslagen. Beretningen om Håkons ledingsordning fins
