Med Kristian 4. og Kristian 5. menes altsaa to kancellier.
Kristian 4 begynner med aa skildre hvorledes den gamle lovbok ikke var saa tydelig som fornødent var. Undersaatterne hadde begjært at den skulde forbedres. Endel av retterbøterne (paa dette sted menes det man med vanlig terminologi kaller recesser) var stadfestet av kongerne, endel ikke; nogen dommere dømte ogsaa efter dem, som ikke var stadfestet, andre ikke. Verst var dog følgerne av sprogskiftet: »at det gamle norske sprog, som for nogle hundrit aar haffuer verit brugelig, paa huilcken oc lowen aff førsten er skreffuen, det er gantske faa folck vdi Norge (laugmendene vndertagen) beuist«. Hver lagmann hadde oversatt den lovbok som fantes ved hans lagstol »paa norske sprog, som det nu brugelig er«, enhver som ham tyktes besst. Men de mange oversettelser hadde været aarsak til mangehaande meninger og uttydelser. De talrike gamle og nye retterbøter stemte heller ikke alle overens, idet hver landsdel kunde ha sine egne. Kongen hadde derfor i 1602 befalet lagmennene aa innfinne sig i Oslo og forfatte en ensartet lovbok. Dette hadde de gjort, og efterat kongen selv med flid hadde gjennemsett deres utkast, hadde han i det latt innarbeide de gamle og nye retterbøter. Kristendomsbolken var dog utelatt, idet den var foreldet. I denne form var lovboken blitt forelagt herredagen i Bergen i 1604. Efter aa ha innhentet »forskreffne godemends vore vndersaatters vdi Norge, deris mening oc betenckende« og forandret meget, hadde kongen latt loven trykke, og paabød nu at man skulde rette sig efter den.
Utredningen av motiverne er ikke redigert av nogen mesterhaand, men stemmer sikkert nok med de givne forhold. Skildringen av gangen i lovarbeidet danner en god historisk fremstilling, og aa referere et slikt kommissions- arbeide paa en konkret og oversiktlig maate hører neppe til de letteste emner. Det er virkelig en ukunstlet landsfaderlig farve over hele fortalen, som virker ganske tiltalende. Stilen er kanskje litt løs og snakkesalig; en kan skjønne at den ikke læner sig op til noget forbillede. Men alt gjør et meget hederlig inntrykk. Fortalen er et lite dokument verdig adelsperiodens besste tid.
