ved kvittering for frendebeter tar man hverandre i hånden i vidners overvær.
Ikke sjelden er imidlertid domstolene sammensatt på en nokså eiendommelig måte, og av og til har de kjennelser, som blir avgitt, et nærmest overraskende innhold. Det er nogen spredte slike tilfeller, jeg her vil peke på. Det skjer ikke uten følelse av at det er et farlig område å begi sig ut på, og derfor ikke uten spørsmålstegn. Jeg støtter mig til Brandts retshistorie II.
Det var i denne periode (1537–1588) i det egentlige
Norge 14 lagsogn. Opdelingen av de gamle lagtingsdommer
i flere mindre, utvidelsen av by-lagtingsdømmene
til også å omfatte landdistrikter, og overgangen fra fylkesting
til lagting i Jemtland og Nordland – er en utvikling
som ennu tilhører middelalderen.
Bergens og Gulatings lagdømmer var imidlertid samlet på en hånd, og Gulating blev holdt i Bergen. Det blev ennu holdt lagting på Frosten, således i 1560[1]. Det gamle Frostatings lagdømme var dog forenet med Trondhjems, og lagmannen kaltes, også når han holdt ting på Frosten, for Trondhjems lagmann, således at Frosten nu kunde betragtes som et annet tingsted innen Trondhjems lagsogn. Ved Kristian 4.s lovbok (1604) forsvinner også formelt de to eldgamle ting, Frostating og Gulating. – Det var ennu egen lagmann i Jemtland; i 1597 blev Trondhjems lagmann tillike lagmann i Jemtland. Privatretslige dokumenter derfra er ofte skrevne på svensk[2]; dette er ikke tilfelle med brevene fra Båhuslen; der var jo heller ikke geistligheten svensk.
I mange lagsogn blev det holdt flere faste lagting årlig, tildels på forskjellige tingstedet Om man går ut fra, at ordningen i Kristian 4.s lov I, 1 – som beroper
