Lagmannen selv var sikkert nok hovedpersonen i
domstolen. En kan allikevel vanskelig tro, at lagretten
nødvendigvis alltid bestod av ja-brødre, i en tid da lagmannen
aldri hadde juridisk utdannelse, og da bønderne,
om enn ikke til sin fornøielse, fikk øvelse i å være dommere
på bygdetingene. Nogen rolle spilte det vel forøvrig
om lagmannen var ny på stedet, eller mere erfaren. I
1552 blev det i Trondhjem holdt lagting uten nogen lagmann,
av 14 rådmenn og 9 andre lagrettesmenn[1].
I de gamle lands-lagting skulde efter loven lagretten bestå av 36 bønder, og i de gamle bylagting av alle rådmenn og et større antall andre menn. I det 16. århundrede nøiet man sig med mindre lagretten Det har måskje utviklet sig mere eller mindre bestemte sedvaner i de forskjellige lagsogn. I Jemtland, Trondhjem og på Frostating holdt man sig gjerne til 24 mann. Andre steder var lagrettene langt mindre. På et lagting i Stavanger 1544[2] var det f. eks. 5. Når det i byene heter at borgermester og rådmenn var tilstede, behøver jo ikke det å si, at alle rådmenn møtte frem.
Som oftest nøiet man sig i byene med å ha rådet, eller borgermester og råd, som lagrette. I Tønsberg var det engang i 1552[3] foruten borgermester og to rådmenn tillike med en »Ulff Skotthe lavrettis mand«; det var i en sjøretssak, om et fartøi, som var funnet på sjøen, og det avgjørende spørsmål var om det var funnet i keiserens eller i den danske konges strømme; det kan vel tenkes at Ulff Skotte var tatt med som en slags sakkyndig.
Kristian 4.s lovbok fastsatte antallet av lagrettesmenn til 24. Men i praksis nøiet man sig alt tidlig i det 17de århundrede med færre[4].
