steen». Dommen falt heller ikke ut til fordel for den sak, Niels Bleck var talsmann for[1].
Tinget må sikkert nok betragtes som et bygdestevne; en merkelighet er det allikevel, at de 24 lagrettesmenn var opnevnt fra fire forskjellige bygder. Men også i andre tilfeller kan man mote lokale stevner, som må karakteriseres som bygdeting, endda de er ting for mere enn en eneste bygd[2].
Saken sies ellers ofte før å ha vært dømt »under« 24 uvillige menn. Når den nu skulde finne sin avgjørelse på et bygdeting i en embedsmanns nærvær, ligger det nær ved de tidligere domme, som ikke hadde ledet til noget, å tenke på den gamle norske ordning med skiladomr, den private domstol, hvor hver part – uten statsmaktens inngripen – opnevnte 12 dommere.
I allmindelige civile saker spilte under alle omstendigheter bygdetingene en rolle som forlikskommissioner før rettergangen ved lagting eller overlagting.
I 1550 blev en kvinne[3] stevnet til å møte på det første bygdestevne, som holdtes i Eidsberg sogn i anledning av en gård, hun skulde bruke ulovlig. Hvis hun ikke kunde komme til enighet med sin modpart, skulde hun møte »for laugen the gode mendt och laugmendt szom forszamlis her y Oslo iii szogner for medfasthe«.
– Men bønderne likte lite den arv fra gammelnorsk rettergang, som lå i bygdestevnene og bygdelagrettene. De hadde ikke der den kyndige bistand, som lagmannen ydet på lagtingene. I et brev fra 1579[4] til lagrettesmennene i Trondhjems len, klager regjeringen over, at de »besvære dem at domme udi Sager, saa og at give beskrevet, hvorledes på Thinget tilgaaer«.
