Den pavelige poenitentiaria synes at være opstaat i slutningen av det 12. eller begyndelsen av det 13. aarh.[1] Denne institution var blit nødvendig ved den sterke utvikling i det 12. aarh. av pavernes ret til at gi dispensationer og absolutioner. Særlig for de sistes vedkommende er centralisationstendensen tydelig. Dels begyndte paverne at gjøre mere utstrakt bruk end tidligere av sin ekskommunikationsmyndighet, overfor de nu opdukkende kjætterske bevægelser i mange land. Dels, og fornemmelig tilhører utviklingen av den pavelige reservatret denne tid[2].
Alt fra gammel tid av hadde det været en av de almindeligste bodsgjerninger enten frivillig eller paa konfessorens bud at gjøre en pilgrimsreise til Rom for der at søke pavens absolution i vanskeligere eller alvorligere tilfælder. Fra den norske kirkes historie har vi en række eksempler paa denne skik: det ældste er vel Sigvat Skalds
