jeg har set nævnt). Det oprettes igjen av Martin V paa Erik av Pommerns ansøkning, idet paven 29. juni 1425 utnævner den danske minoritermunk Heming Bossøn[1], men kun for snart igjen at forsvinde og nu vistnok for alvor[2]. Grunden til, at dette embede bortfalder, er det ikke godt for os at se; snarest er det vel den, at paven har villet spare, bruke stillingens indtægter til andre ting. Fra nordisk side har ialfald de behov, som ledet til stillingens oprettelse, vedblit at gjøre sig gjældende. Saaledes hører vi den 26. mars 1435, at Linköpingspresten Birger Gunnarssøn, som var rector for den hellige Birgittas hospital i Rom, ansøker pave Eugen IV om ret for sig og sine efterfølgere til at høre skriftemaal og administrere sakramenterne for de skandinaver, som kommer til Rom og ikke kan klare sproget[3].
Foruten de egentlige pønitentiarier finder vi, at ogsaa andre har baaret tilsvarende titler; særlig er dette tilfældet med pavelige legater, som handlet med avlad. Saaledes optræder der vaaren 1402 i Roskilde en Augustinus de Undinis, extra Romanam curiam sanetissimi domini nostri pape penitenciarius, og tillater Islands hirdstjore, Vigfus Ivarssøn, med 100 mand at la sig absolvere av selvvalgt skriftefar; tillike delagtiggjør han dem i jubelaarets almindelige avlad, naar de inden mai yder sit offer i Roskilde og valfarter til fire kirker[4].
Netop ved denne tid, hvor der, som ovenfor vist,
- ↑ D. N. XVIII 437.
- ↑ Mens Dacia i Urban V’s og Gregor XI’s tid (1362–78) er optat i fortegnelsen over de land, hvorfra det pleier at beskikkes pønitentiarier, er det blit strøket, da Eugen IV den 16. okt. 1435 reducerer deres antal fra ca. 15 til 11 (D. N. VII 294. Göller, l. c. I S. 140 f.; II S. 122 f.).
- ↑ D. N. XVII 1023.
- ↑ D. N. V 416.
