nes ikke i det forlik, kong Erik mæglet paa Tautra mellem erkebispen og kapitlet den 23. juni 1297[1], men omtales derimot i kannikernes klage til pavestolen samme aar[2] som et »officium quod ad Nidrosiensem ecclesiam pertinere dinoscitur«, mens erkebispen »motu proprio« overfører det »ad ecclesias alias« og lar de »publice penitentes«, som pleiet at gjøre bod i Nidaros domkirke paa askeonsdag, nu foreta den i sit private kapel. Det ligger derfor nær at anta, at Laurentius er blit utnævnt umiddelbart efter Tautra-forliket, og at vi kanske endog her har den egentlige foranledning til det nye brud. Ved biskop Narves og Peter Matas dom av 10. juni 1299[3] gjenoprettes det fra Jon Birkebeins vidnesbyrd kjendte forhold, at poenitentiarius likesom de øvrige erkebiskoppelige embedsmænd skal utnævnes med kapitlets samtykke.
I begyndelsen av det 14. aarh. finder vi, at der er tillagt poenitentiarien i Nidaros som særlig indtægt tiende fra alle prester indenfor Agdenæs av al utsæd og alle rette indtægter[4]. Hans myndighet strakte sig oprindelig ikke utover Nidaros diøcese og dens medlemmer, men utvidedes under erkebiskop Gaute til at omfatte ogsaa de fremmede pilgrimmer, ifølge pave Sixtus IV’s bevilgning av 19. Juni 1475[5]. Ved denne tid har der, ialfald paa de store festdager, været flere fungerende pønitentiarier ad gangen. Naar paven bruker uttrykket, at de er »per ipsum ordinarium pro tempore deputati«, ligger der deri neppe
