Side:I Sølvlandets Nat (1913).djvu/102

Denne siden er korrekturlest

—Du kjendte mig godt før i tiden, Abraham Fairfax, ropte han og vendte sit mørke ansigt mot taarnet. Han vilde tilføie noget, men stanset pludselig. Et hundredtunget hyl skar ind i kamplarmen. Det var som om alle helvedes hunde var sluppet løs. Og den gamle skildvagt saa pludselig til sin forfærdelse, hvorledes Zapatas mænd i en halvmaane kom styrtende ind mot haciendaens mure. Hans mitraljøse feiet mange av fienderne ned, men nogen øieblikke efter var de naadd ind under murene, hvor kulerne fra Maxims sprøite ikke kunde naa dem.

Det pludselige angrep syntes at skulde bli skjæbnesvangert for den lille fæstning. Beleirerne hadde stiger med sig sig og klatret ind over det hvite brystvern fra tre sider. Men selve murkanten var beskyttet av et lavt pigtraadgjerde. Og foran denne sidste beskyttelse sank Zapatas mænd over hinanden for den rasende ild fra Fairfax’ forfærdelige vaapen. Men røverne lot sig ikke mere stanse. De hadde faat den desperation i blodet, som ikke ænser noget — det tropiske berserkerraseri, som gjør den røde mand til en fortærende ild, der ødelægger alt som lavaen fra Colimas krater.

Da hørte Fjeld pludselig fra en av de store, firkantede portbygninger lyden av en pumpe. Samtidig ophørte ilden, og en ond haard latter skar ind i larmen. Der blev et øiebliks taushet — en kort rædselens taushet, som avløstes av en hvislende dampstraale, som føk ut fra taket av Smiths hus.

Beleirerne blev forfærdet staaende. Deres blodgriske øine saa ind i en uendelig rædsel, mens de kokhete straaler skollet dem og efterhaanden feiet dem ned