skjøn og lastefuld. Den er sprunget ut av en dobbeltkultur av bedærvet kristendom og grusomt hedenskap, og den er krydset med ti nationers blod. Her hersker jomfru Maria ved siden av krigsguden Meksicatl, og her tvindes de sidste trevler av den gamle aztekervisdom med den moderne yankeemoral til en uløselig gordisk knute av usikkerhet, lovløshet og hykleri.
Ingen, som har vandret under Avenida Juarez’ straalende buelamper mellem tusener glade og velklædte mennesker, vil nogensinde glemme det. Hver aften er som en fest, et karneval av flirt og flitter. Den vidunderlige katedral staar der i sin aarhundredgamle pragt og tor sine hænder over menneskenes børn, som buldrer omkring dens mure. Og inde mellem Alamedaens hemmelighetsfulde gange glimter det i sorte øine, medens silken knitrer under de tunge palmegrene . . .
Automobilerne hyler uavladelig nedover Paseoen, og alle en storbys ulyder blander sine umusikalske toner ind i den mægtige høifjeldsby under Popocatepetes skygge.
Kjernen i Meksiko city er international. Den unge indianerfyrste Cuautemoc, som staar midt paa boulevarden i sin fantatiske dragt med spydet i sin haand, ser ut over en stad der skinner og lyser av østens kultur. Man maa helt til Paris for at se saamegen raffinert arkitektonisk skjønhet.
Men utenfor dette centrum, som er skapt av Meksikos enorme rigdomme, kommer man til den røde mands svinestier. Her lever fattigdom og forbrytelse i broderlig samdrægtighet. Her trives den tropiske sløvhet i et milieu, som hverken forstyrres av skoler eller av
