Side:Iliaden.djvu/127

Denne siden er korrekturlest
Spydsodden snittet en flænge i kjortelen like ved lysken.
Dog han bøide sig raskt og undgik døden den sorte.
Rykkende ut sine vældige spyd med de kraftige næver
styrtet de ind paa hinanden saa vildt som blodgriske løver
eller som skummende vildsvin, som eier ubændige kræfter.
Rettet da Hektor et støt med spydsodden midt imot skjoldet.
Kobberet sprængte dog ikke hans vern; ti spidsen blev bøiet.
Aias sprang frem og rammet hans skjold, og tvers gjennem malmen
boret sig spydet og stanset den hidsige helt i hans stormløp.
Spydsodden streifet hans hals og ut sprang blodet det sorte.
End ikke da holdt helten den hjelmbuskvaiende Hektor
inde med kampen. Han vek kun et skridt og løftet fra marken
høit i sin kraftige haand en vældig og skarpkantet graasten,
rammet saa Aias' oksehudsskjold, det svære, med stenen
like i skjoldbulens hvælv, saa det klang i det klirrende kobber.
Derpaa tok Aias og løftet en sten langt større end Hektors,
slynget den saa i hvirvlende fart med umaadelig styrke.
Midt i skjoldplaten slog han med møllestensblokken en bule,
lammende knæernes kraft saa han tumlet paa ryggen til jorden,
fældet av malmskjoldets støt; men straks blev han reist av Apollon.
Nu hadde heltene kjæmpet med sverd i frygtelig nærkamp,
hvis ikke Zevs' og menneskers bud, to kloke herolder,
svenden Taltybios, fulgt av den gjæve Idaios, var kommet,
en fra akaiernes hærklædte mænd, den anden en troer.
Midt mellem heltene rakte de frem sine staver, og sindig
talte med manende ord herolden den vise Idaios:
«Stans nu, venner! Hold op med strid og kjæmp ikke mere!
Begge forvisst er I elsket av Zevs som troner i skyen.
Ja, ti vi vet jo saa godt at I begge er tapre med lansen.
Natten er nær, og at lyde dens bud er bedst for os alle.»
Talte da Telamons søn, den vældige Aias, og svarte:
«Vend jer til Hektor, Idaios, og be ham at stille slikt forslag;
ti det var ham som æsket til kamp de tapreste helter.
Han faar da være den første, og selv skal jeg følge ham villig.»
Hektor, den hjelmbuskvaiende helt, tok ordet og svarte:
«Aias, saa visst som en gud har skjænket dig vældige lemmer,
styrke og kløkt, og du bedst av akaierne svinger din lanse,
la os da nu for idag holde op med kampen og striden.