Side:Iliaden.djvu/312

Denne siden er korrekturlest
og paa de skarer de selv hadde reist, skjønt folket var litet.
Zevs forunder jo os langt mer end danaernes helter
seierens pris; men I skjælver jo feigt og gruer for kampen.»
Saa han talte; men straks da Aineias saa ham i øiet,
kjendte han fjernskytten Foibos og skrek over valen til Hektor:
«Hektor og I som gaar foran i troers og hjælperes fylking,
visselig blir det en skam om vi slagne av feighet skal jages
atter til Ilios hjem av akaiernes krigerske helter;
men da en gud som traadte mig nær, har sagt mig at endnu
Zevs, den høieste hersker, vil hjælpe os naadig i striden,
la os da gaa mot danaerne frem, saa de ei skal faa slæpe
helten, den faldne Patroklos, i mak til de hurtige snekker.»
Saa han talte og ilte forbi de forreste kjæmper.
Mændene stanset og vendte sig om mot akaiernes fylking.
Drotten Aineias fik fældet med spyd Lykomedes’ kjække
væbner og ven, den gjæve Leiókritos, søn av Arisbas.
Men Lykomedes, den kampglade helt, skred frem til den faldne,
grepet av medynk, og slyngende kjækt sin blinkende lanse,
rammet han Hippasos’ søn, den mægtige drot Apisaon,
like i leveren under hans bryst og lammet hans lemmer.
Fjernt fra Paioniens muldrike land var høvdingen kommet,
og næst Asteropaios var han den tapreste kjæmpe.
Asteropaios, den krigerske helt, maatte ynke den faldne.
Selv fôr han frem for at prøve en dyst mot danaernes helter.
Dog, hans møie var spildt; ti tæt omgjærdet av skjolde
stod de om helten Patroklos’ lik med fremstrakte lanser.
Aias gik om til hver eneste mand og egget dem ivrig.
Ingen akaier fik lov til at vike tilbake fra liket,
eller at gaa til en dyst som forkjæmper, foran de andre.
Kjæmpe i nærkamp skulde enhver og verne om liket.
Saa var den vældige Aias’ bud. Da farvedes jorden
rød av det strømmende blod, og rækkevis sank de i døden
baade fra troernes flok og fra modige hjælperes skarer
og fra danaer; ti ogsaa blandt dem fløt blodet i strømme.
Dog, langt færre av disse der faldt; ti de glemte dog aldrig
midt i den vildeste strid at verge hverandre mot døden.
Saaledes raste som ild deres kamp, og ei kunde nogen
tro at sol eller maane sit lys over jorderig spredte;