Side:Iliaden.djvu/340

Denne siden er korrekturlest
Pikerne bar sine fineste slør, og guttenes kjortler
var av det deiligste tøi og flunkende nye fra væven.
Pikerne smykket med kranser sit haar. Fra guttenes belter
hang der en dolk med skjæfte av guld i en skinnende sølvrem.
Snart svang alle sig rundt og trippet paa øvede føtter,
som naar en mester, som sætter sig ned for at forme et lerkar,
griper om skiven med haand og prøver hvor let den kan løpe,
snart gik de alle paa rad i dansetakt frem mot hverandre.
Tæt stod talrike skarer omkring og frydet sit hjerte
over den yndige dans, mens lydt en guddommelig sanger
løftet til lyren sin røst. Saasnart han begyndte at spille,
traadte to gjøglere frem og slog sine rundkast i kredsen.
Derefter meislet han ut Okeanos’ mægtige havstrøm
rundt om den ytterste rand av det fast tilhamrede malmskjold.
Men da saa endelig skjoldet, det store og sterke, var færdig,
smidde han helten et panser. Mer straalende var det end ilden,
hamret saa hjelmen, den tunge, som passet om høvdingens tinding,
prydet med ypperlig kunst og med hjelmbusk av lysende guldtraad.
Benskinner slog han tilsidst, og av fineste tin blev de hamret.
Men da den navngjetne, armsterke smed hadde formet med omhu
rustningen færdig, da bar han den ind og lagde den varlig
ned for Akillevs’ mor. Fra Olympos’ snedækte tinder
svævet hun ned som en falk med Hefaistos’ blinkende vaaben.