han sta aa la’e se te aa kvile paa sama Sta’e, som han hadde liggi fyrr. Han sovna, men daa han vakna, va han fløtt’e ait langt Stykki derifraa, aa de hadde væl Haugafolke gjort maaveta; men fordi dai inki vilde gjera hono noko illt, so hadde dai fløtt han or Vege ifraa se. Kjerra va burte den Dagen, men tile um Morgonen ette, daa sto ho paa sama Flekke, som ho hadde sta’e fyrr. Han Ola va ailai’n so stiv’e i Skrotte, aa de va taa di maaveta, at Haugafolke hadde take ti han, daa dai fløtte han. Um Hausten daa dai skulde klyppe Sau’idn, kom de ain stor’e Ver te Sau’o daires, som hadde so lang’e fin’e Ull, at ho va som den finaste spanske Ull, aa han hadde so monge underle Mark i Oyro sino, at alder nokon hadde set slikt fyrr. Dai leto lyse va ve alla Kyrkjo, um nokon kunna kjennast ve denna Veren, aa dai skrivo over Fjelle te Lærdal aa leto lyse de upp der, men ingin kjendest ve Veren. Dai klypte Ulle taa hono, aa daa va de aatte Merk’e. Dai fødde han den Veten, men Um Hausten ette slagta dai han, aa daa hadde alder nokon set so fait’e Ver hadde vore slagta fyrr. Daa va de graidt, at dai hadde faatt han hjaa Haugafolke te Løn før de, at dai føngo laant Kjerra te aa buføre me.
Ait anna Slag taa Haugafolk ha dai kalla Tøltabondin. Utaa dai ha de paa mange Garda vore set ain ell tvo Kara. Dai halde se anten i Stalle ell i Fjøse, men e de berre ain, so sjaa dai han javnast i Stalle. Dai leggje Elsk paa visse Krøtør, aa te dai draga dai Mat baade saint aa tile. Ai Ti saago dai tvo Tøltabonda paa Grihamar; den aine
