De e ’ki fritt anna dai sjaa Haugafolk her enno.
Før ai fem seks Aar si’a va de ai Kjering som aitte
Berit Tune, ai stø’e truverdig’e Kjering, som alder
for me noko Vas. Ho raiste paa Stølen ain Dag
me ain Oyk me Klyv paa. Aa so fylgde de henne
ai Husmannskjering aitte Guri, som budde paa ain
Plass unde Tune aa so ain Gut som ’ki daa va væl
vaksin som aitte Vilhjølm. Daa dai komo upp i
Stølsvegen ovum Øvre-valøa, møtte dai ait Kvendfolk,
som hadde svart’e Døs me grønt Overliv paa,
aa Overlive va kvaara me noko brai’a strinda Su’e
paa Lag. Ho va berrhovda, aa ho hadde langt vænt
Haar. No gjekk ho Guri fere Klyvoyke aa ho Berit
aa han Vilhjølm dai gjengo ette. Men hona som
gjekk fere saag inki ai Grand, men desse tvau som
gjengo ette, dai saago ho, aa dai helsa te henne, men
ho svara dai ’ki a’lais ell dai saago, at ho rørde
paa Lepadn. Daa ho va komi um dai, saago dai
ho ’ki mair. Daa sa’e ho Berit ve ho Guri: „kem
va de me møtte her?“ „E saag inki nokor e“, sa’e
ho. Daa skynte dai, at de va Haugakvendfolk.
Side:J. E. Nielsen - Gamla segner fraa Valdres.djvu/51
Denne siden er ikke korrekturlest
47