sumle paa Bøastøle i dai store Hauge, som e synnst i Oygardstræ’e“. – De va noko taa desse Fylgi’e, som vøro so vanskapte i Andlete; dai hadde so lang’e aa skakk’e Nase, at han naadde radt ne paa Hoka, aa dai voro vi’mynnte aa tjukklepa aa storoygde aa fæle i Andlete; men sumle taa dai voro snille i Andlete som Folk era her for de meste. – „Koss kann de koma se“, sa’e han Lars, „at noko taa dikka era so snille, aa noko era so fæle aa sjaa paa?“ – „Jau de sko me segja de“, svara dai. „Desse snillaste, du ser, dai era bytte, de e Kristemanns Blo i dai“. – „Men koss kunne de faa byte?“ sa’e han Lars. – „Jau de kunne me nok“, sa’e dai, „men de e sjelda me byte no, taa di at dai, som me leggje att for dai, som me taka, dai bli sjelda ve Helsa. Men de e Folk iblandt dikka, som era fødde visse Tima, aa dai hava me Magt te taka aa byte“. – „E de nokon her i Bygdenn?“ spurde han Lars. – „De e tvau Kvendfolk nord i Garde“, sa’e dai, „aa so ain Gut, aa dai vilja me fraiste aa faa fat i no i Jole“.
Me’a dessa tvo heldo paa aa garta, gøvo hine paa aa dansa, te dai voro so svaitte, at de rann taa dai, aa so voro dai ute stundo aa kjølte se. Kor Gong dai leto upp Døre, saag han Oykidn daires støndo uti Garde. Men de va so underle; nær dai dansa paa Golve allesamne, so syntest der inki vera noko Rum helles; men nær ho Ragndi, Kona hass Lars, laut gaa over Golve daa hadde ho godt Rum, so ho alder snart dai, aa held inke gjorde ho korki høyrde ell saag nokon Ting ho. Dai tvær gamle Kjeringadn, som hadde lagt Pløggetulladn sine i Sænge hjaa hono Lars, søto i Paise haile Natte;
