INNLEDNING
I 1881 skrev Jonas Lie i et brev til Bjørnson: «Nu
lever jeg under en sand Indmarsch af nye Klarheder
over mit Aarhundredes Kamp paa alle Feldter - det
er en kogende Gjæring som en tredive Aars Brand, men
en som gjør mig hjerteglad, fordi jeg forstaar den gir
mig Ideer at leve for og digte paa. Jo ældre jeg bliver,
des liberalere ser jeg i alle Spørgsmaal.»
Da Jonas Lie skrev dette, var han en mann på 48 år.
Med bøker som «Den Fremsynte», «Tremasteren Fremtiden»,
«Lodsen og hans Hustru» og «Rutland» hadde
han vunnet seg et godt navn som Nordlandsskildrer og
sjønovellist. I disse bøkene merker vi enda ikke noe til
den nye tida som satte inn i norsk diktning i førstningen
av 70-årene. De tre andre store dikterne våre
hadde i samsvar med det krav Brandes hadde reist til
diktningen, satt problemer under debatt. De hadde tatt
opp slike spørsmål som kvinnesaken, ekteskapet, religionen,
skolestellet og sosiale reformer. De hadde skapt
strid og fått folk til å tenke og interessere seg for de
nye tankene og gjort diktningen til en samfunnsmakt.
Under alt dette hadde Lie liksom blitt liggende og drive
i dpdvannet, han ble ikke regnet med av de unge som
nå hadde annet å interess€re seg for enn Nordlandsskildringer
og sjøfortellinger.
Nå lå kanskje ikke realismen så vel til rette for Lies
temperament, og det kan være en av grunnene til at han
så lenge holdt seg borte fra den. De første forsøk han
gjorde på denne veien i romanen «Thomas Ross» (1878)
og «Adam Schrader» (1879), og skuespillet «Grabows
Kat» (1880) ble heller ikke særlig godt mottatt. De
