Side:Kinck - Huldren.djvu/192

Denne siden er korrekturlest

at trø i den. — Huldr’en sprang op paa en sten. «Hoi—j!» skreg han.

Hun vendte sig halvt med børen og saa bort over myren. Saa gik hun igen, han syntes, hurtigere end før.

«Hoi—j!» gentog han. — Jamen skyndte hun sig mer endda. Han stod raadløs en ørliten stund. Saa sprang han ned av stenen og bortover myren; han hopped fra tue til tue, av og til paa raadne furustokke, men stundom sank han nedi. Det gjorde ingenting, op igen kom han og hopped, saa den svarte myrjorden drev.

«Hoi—j!» skreg han vildt. Vetle-Brita snudde sig om og fik se ham; hun satte i et kvasst skrig, rev sig løs fra børen og la paa sprang nedover støileveien. Men da Huldr’en var over myren og fik fast grund under foden, moned han strax ind paa hende, skønt Vetle-Brita var vond at ta paa sprang. De var naat langt ned, før han tog hende igen, helt til det første kvile for budeierne, naar de gik til støils, der de kunde se ned til Ola Haugjen og de hvide husene paa Neset.

Begge pusted, saa de ikke fik frem et ord. Huldr’en sprang ind paa hende, greb hende i nakken og satte hende hodestup ind imellem braken paa siden av veien. Han kasted sig over hende.