magt seiret, «landsynningen» seiret. Og rundt paa bøerne begynder de at hive ut saaterne, og riverne gaar; og de nyslipte stuttorver faar nyt mod ...
Slik kunde man bli ved i det endeløse at gi billeder av fjorden. –
Jeg har hørt si, Hardanger ikke er «malerisk». Det kan saamen godt være. Stemningen over fjorden er saa titt ikke bare kolorisme; billedet naar ind til én ogsaa gjennem andre sanser; det kan springe frem for én gjennem duften av sjø og den friske, blaa bris; eller stemningen tar én som følge av øiets vandring paa klare dager mot fjerne fjeldverdener, ind dype daler og opefter skaarerne, eller betagelsen kan falde over én gjennem duren fra en foss, gjennem synet av fonnens møte med himlen. I Hardanger som andensteds ... Kanske der malerisk i grunden ikke lar sig gjøre noget ut av fjorden; men den, som kjender tilbunds hver ting og fanger mylret i ett syn, henrives likefuldt. – Forresten: det fete grønne og det graastensgraa, som især er farverne i overskyet veir, og som altid er sommernattens farver, naar man ror langsmed land under gaarder med helletækte, hvitmalte stuer, med al duggens skiftende lek i græsvoldens graa, – er ikke
