Side:Kinck - Storhetstid.djvu/152

Denne siden er korrekturlest

Og det dukker op med mellemrum. Det er, rigtig forstaat, folkets iboende mystik. Og i farlige tider er dets mission dobbelt vigtig. Man er vistnok blit enig om at bruke glosen «romantik» om de perioder, da det overmægtig boblende stiger nede fra folkedypet op i vandskorpen.

Jeg kommer her til at mindes en ti-tolv-aars bondegut inde i en av fjordene dervest. Det var en solskinsdag; fjorden laa under os blaa i sommerbrisen, og sidefjordene stak sig mørke-, mørke-violblaa ind mot sine stille, dype poller: og utover tilhavs skar nes bak nes sig frem fra begge bredder, møttes, tegnet sig blassere og blassere i sit blaa, til det blev næsten hvitt, løp i ett derute med selve sommerhimlen. «Noreg,» sa han, «æ da finaste land i væraa!». Om en stund sa ham «Ingjen tek’ ein Norman i rydjakneppa!» Saa laa der en ø sør i fjordgapet, svartgrøn paa vor side av skral, forkommen furu i alle de muldmagre skaarer – den kunde vel være saadan et par mil i omkreds. «Dei seir,» sa han igjen, «hu Varaldsøiaa ska vera den stysste øiaa i væraa næst ette Madagaskar.» Den var den sværeste han visste at nævne. – «Det nationale»s karikatur ligger jo altid og lurer, nemlig den kortsynte patriotisme