Side:Kinck - Storhetstid.djvu/162

Denne siden er korrekturlest

én faar huske paa at de er bestemt til at synges; forklaringen maa hentes fra éns syn paa hvad der konstituerer det, vi kalder bunden form.

Kort sagt – for at komme tilbake til teknikken: fremmed indflydelse har i høieste grad gjort sig gjældende der. Og det samme er tilfældet med selve motivet. Naar utgiverne av Norske Folkeviser fra Middelalderen 1912 (Moltke Moe og Knut Liestøl) f. eks. sier i indledningen til visen om Bendik aa Aarolilja at her foreligger tre motiver at tænke paa, nemlig den danske folkevise Havbor og Signelil, oldsagnet om Hagbart og Signe og Tristam’s franske roman, – og kommentaren saa konkluderer med at den danske vise avgjort er senere og saaledes ingen indflydelse kan ha øvet, at det gamle sagn har spillet ind en del under utformingen, men at romanen om Tristam og Isolde er det som egentlig ligger bak, da er jeg for min del ikke et øieblik i tvil om at dette er det rigtige syn. Det stemmer med tiden, og det stemmer med visens væsen. Allerede tonen i den, slik som paapekt i utgavens kommentar, dens lyriske mykhet, synes mig i saa henseende helt avgjørende; ti der findes vel