Side:Kondoren (1912).djvu/11

Denne siden er korrekturlest

som overbeviste maskinmester Jenkins om, at han hadde ret. Han knurret litt i embeds medfør, bandte mat og gratulerte sig i stilhet med, at han nu skulde slippe at staa dernede ved kjelene og stekes til smør. . . .

— Kapteinen bad mig ta en tørn ved ladningen, sa den nye whiper. — Passer det?

— Du faar gjøre som kapteinen sier. Pearson er ikke til at spøke med. Skrup av, ellers flaar han dig levende. Men om tre timer maa du staa her ved skuffen. . . .

Maskinmesteren saa efter ham.

— Pudsig fyr, mumlet han. Jeg tror ikke, at jeg nogensinde kommer til at sparke ham ned over trappene som de andre. Han virket næsten som en dannet mand. — Staar du der og piller dig i næsen, skrek han pludselig rasende til fyrbøteren, — din skollete bavian, dit stinkende aadseldyr . . . din . din . . . .

. . . . . .

»Ti timer efter stod dampskibet »Rosario« tilhavs med en vældig røksøile efter sig, der skygget over Vinga fyr.

En halvnaken mand stod tungt pustende i nedgangen til maskinrummet og stirret nordover, hvor det tynde sprinkelverk av Paternosterfyret saavidt skimtedes mot den bleke morgenhimmel.