Side:Kondoren (1912).djvu/12

Denne siden er korrekturlest

En uendelig smerte stod skrevet i det mandige ansigt.

Aah — guderne var misundelige. De hadde jaget ham fra den, han elsket. De hadde dømt ham til landflygtighetens helvede, til ensomhetens skjærsild.

Alt hadde han mistet. Sin hustru, sin ven, sin ære. Han hadde søkt døden, men livet var ham for sterkt.

Jonas Fjeld, den unge læge, hvis navn nu stod med rødflammet skrift i politiets bøker, banktyven og drabsmanden, var død for dem, han elsket.

Havet hadde spyttet ham ut av sit svelg. Og nu gled den ensomme landflygtige ned i det store eventyrs mylder, hvori tusende menneskeskjæbner er sunket lydløst — uten skrik og uten klage.