Side:Kondoren (1912).djvu/121

Denne siden er korrekturlest

det samme litt fordrukne ansigt med et ydre slør av godmodighet, bak hvilken der lurte en vaktsom grumhet . . . og de samme soignerede elfenbenshvite hænder. . .

Jo, jo Mario Heredia var død, og hans aske strødd for alle vinde. Men Antonio Heredia levde,—hans gjenganger vandret endnu om paa jorden med kniven i strømpeskaftet, cañaflasken i lommen og et vildt rovdyrbegjær i sin sjæl. Det var den samme stemme, den samme joviale skurkagtighet, den samme rappe gløghet i de halvt sammenvoksede huleboerøine. . . Alle Buenos Ayres laster fløt sammen i denne runde smilende skikkelse der syntes skapt til høfligt at bukke sine ofre ind i døden . . . . Sydamerikas grumsede slagterblod stinket av ham . . . det var forbryderen av Vorherres ubarmhjertigste lune . . . . Heredia . . Heredia!

Det maatte være hans eget onde instinkt, som formaadde at føle forbryderen bak hans maske, for Torell hadde kun faat et godt indtryk av jødens ven . . og før hanegal skulde de under Heredias førerskap passere de par kilometer, som skilte Paraguayfloden fra en av Amazonflodens mægtige utløpere. . .

Ut paa morgensiden faldt han i en let søvn, men vaaknet pludselig . . . Han hørte en svak