Side:Kondoren (1912).djvu/123

Denne siden er korrekturlest

gryende dagslys. . . Han tok et lok av røret og stak det hurtig indenfor nettet . . . der hørtes en underlig hvislende fræsen, som fra en sint katunge.

Med et sprang var Fjeld henne ved døren. Den var laast utenfra. Han sparket den op. Og ilte ut paa gaardspladsen. Samtidig lød der et klagende skrig fra Paquais rum. Fjeld støtte like paa negeren, som forfærdet vilde ta flugten; men et næveslag i mellemgulvet sendte ham stønnende til jorden. . .

—Paquai, ropte Fjeld.

—Ja herre, skrek indianeren. Kom ikke ind. En slange har bitt mig. Det er forbi med Paquai. Vogt dig herre . . . den kryper omkring herinde. Jeg er bitt i hoften. . .

—Ut, kom ut, skrek Fjeld. Hurtig Paquai!

Det var, som om hele huset kun ventet paa et signal. Der blev en larm og et spektakel uten grænser. Torell kom styrtende med sin store elektriske lygte, og alle samlet sig om den merkelige gruppe paa gaardspladsen: En hvit mand, som laa paa knæ med en indianers hode i sit fang. Ved hans side laa der et sort etui med en liten flaske, og i haanden hadde han en sprøite, som han stak ind under indianerens brune halshud.

—Hvad er det—for Guds skyld hva er det? spurte Torell forfærdet. Er Paquai dræpt?