Side:Kondoren (1912).djvu/152

Denne siden er korrekturlest

lunder, og bak den hævet sig en anden slette av vuggende brungrøn uigjennemtrængelighet. Det var urskogen.

Og paa den anden side under fjeldenes skraaninger gled det vilde cañonlandskap over i Venezuelas forfærdelige sumper, hvis ytterste linje i en fin blaa stripe som den lynende egg paa et knivsblad favnedes av selve det store hav.

—Her var det, sa Paquai stille. Ja, her var det. Vi kom fra slettene dernede. Karaiberne tok venlig mot os. Men far Ambrose hadde faat feberen i blodet. Den gjærte i ham. Hans ben hovnet, hans blod brandt. Det hvite pulver hjalp ham ikke . . .

La os finde et smukt træ, Paquai, sa han. For der vil jeg dø. Og jeg ledet ham hen til det store mangotræ, det sjeldne og ensomme. Der la han sig ned og talte til mig fra sit fjerne rike. Saa utaandet han sin hvite sjæl . . . Jeg grov en grav med min facao og veltet tunge stener over den. Og det kors, som hang paa hans bryst, banket jeg ind i stammen, saaledes som han hadde befalet mig . . .

—Du er en tro tjener, Paquai, sa Fjeld. Vore veier skilles her. Men jeg vil mindes dig som en ven. —

—Herre, sa indianeren. Jeg er en toba. Min