Side:Kondoren (1912).djvu/83

Denne siden er korrekturlest

holdning. Skjæbnen hadde ført Paquai mange hundrede mil fra sit hjem og sit folk. Han var tobaindianer og tilhørte den berømte og berygtede stamme, som endnu lever frie, frygtede og uavhængige i sumpene opover mot Mallo Grasso. Som ganske ung mand hadde han ledsaget jesuiterpræsten Fallize helt op til Amazonflodens kilder, hvor den modige Guds mand døde av solstik. . . I en ynkelig forfatning slet Paquai sig tilbake til byen Cujaba, hvor presterne tok sig av ham og polerte ham for vilddyrsinstinkterne. Herfra kom han altid længere sydover, og nu red Paquai med stolt holdning og vaktsomme ører ved siden av den hvite kjæmpe med de blaa, sørgmodige øine og de forfærdelige næver. . .

Gauchoerne kom nu ingen vei. Pasteros skjæbne hadde git dem noget at tænke paa. Der bet ikke staal paa den europæiske bison. Og hans mot avvæbnet dem . . . det lammet deres armer. . . . og det allerværste var, at selve den hellige jomfru hadde kastet sin elsk paa tyrannen. . . . . Ikke destomindre maatte han dø. . . . Pasteros knuste skalle skrek paa hevn. . . og livet var ikke værd en centesimo, saalænge »Kondoren«s utaalelige herskerøine tok dovenskapen og drukkenskapen fra dem.

Men gauchoernes smaa anslag mislykkedes totalt