Side:Kondoren (1912).djvu/93

Denne siden er korrekturlest

vorlig syk. Det er ikke gastrisk feber, som den klodrian sa . . . en kort undersøkelse, og jeg skal gi Dem klar besked. . . .

Ferejo lysnet. Han grep den unge nordmands haand.

—Er det sandt? spurte han.

—Det er sandt, Don Manuel! Men tiden gaar. Døden sitter med sin vegtskaal ved Donna Francescas seng. La mig komme ind til hende.

—Vel, sa Ferejo nølende. Jeg faar tro dig, Stone. Selv har jeg det indtryk, at Francesca er langt sykere, end dr. Gusman sa. Saa la os gaa i Guds navn. . . .

Han gik hurtig foran, og Fjeld fulgte efter. Francescas øine, matte og trætte, møtte ham i døren. Det var, som om de forsøkte at smile. Men i næste øieblik jog der en graa smertesskygge over det unge ansigt. . .

—Johnny, stønnet hun, red mig—red mig . . ser du ikke, jeg dør? . .

Der stod taarer i Fjelds øine. Hans sterke haand skalv, da han grep de tynde, fine fingrer, som laa matte paa sengeteppet.

—Donna Francesca, sa han stille. Ha tillid til mig og jeg vil forsøke at gjøre Dem frisk og kjæk igjen.

—Aa Johnny, tror du, at du kan? Jeg synes, at jeg maa dø . . . jeg er saa træt, saa svak. . .