hadde lært noe. Hvert menneske har sin verden og den skal de få ha i fred. Var Justs en annen enn min, var den ikke ringere for det. Jeg skulde bli trygg hos nam med mitt; og jeg skulde ikke bryte noe av hans ned. H, var «let sa lett a leve 80in a tenke!
Jeg kjente nam ikke, jeg hadde ikke kjent ham nok — ikke nain, ikke mig selv heller. I det hadde Gabi rett. Just var sterkere enn jeg visste; jeg var svakere. Hans verden var ferdig og uinn tagelig; min var det ikke. Han gikk ved siden av mig og hadde opnådd; jeg ventet. Vi gikk ved siden av hverandre disse første årene, men vi møttes ikke. Og det var mig som ikke greide det. Just er ikke «almindelig», i det hadde Gabi urett. Han er ekte og hel, han er sig selv hvert minutt, — hvor mange tør være det? Men han har temmet styrken i sig, han lar ikke innfall og følelser råde, nan nar en vilje som styrer alt. Har nan det ondt, tier nan; har han det godt, deler han det med oss alle. Jeg kan telle de gangene nan nar vært utålmodig med mig — så få, så få. ven natten nan vekket mig, liet var om vinteren liet BiBte av tie to arene, nalilie «kreket i B^lvne og skremt nam ig^en. Nan tok narlit i mig, 8a Heg matte slutte me<i ciette, nan trengte B^ivn, nan som nall6e «aun lang ardeiliBtiag; matte tk tak i brom, matte ta noe og ta or6en pa nervene 13
