Side:Kvinnen og den svarte fuglen.pdf/28

borte. En far og en mor i emning sammen med barnet. Just og jeg i denne tiden. Vi følte det likedan — på de små setningene han plutselig kunde si, på spørsmålene kan kom med, skjønte jeg han følte som mig. Det var lykke. Men jeg merket også hvor mangfoldig livet hans hadde vært ensomt mellem menneskene som mitt, men rikere på røynsler, fordi det hadde vært så målbevisst fra første stund. — Jeg skal med Guds hjelp skaffe barna våre gode kår, beholder jeg helsen, kunde han si. Jeg kjente alt som gjemte sig i de ordene: tan ken på faren, som var blitt helseløs da Just var femtenårs gutt — tanken på ansvaret han hadde kjent over «iq kelt Bi6en 6a. plikten til a «t^tte og njelpe, plikt til al6ri a zkukte. plikt til a 6rive evnene «inc til vtterBte grenB6 tor 6s gamleB »kvl6. Nan na66e natt Btrenge kar og nan na66e grei6 <leiv. — pa Bkolen, i i6rett, i alt ardei6 kelt krem til BiBte ekBamen na66e kan vZert klant 6e beBte. Bom kan er <iet i6ag. kan Ka66e mattet betale tur 6et, — Mene KanB tortalte 6et til alle 80M Kun6e «e, 6e KIK, alvorlige pinene, Bpente. Bom alltid pk vakt koran nve opgaver 8«m Bkul6e M6Btr6B. Vi «kal gi <lem en Fiack Karn6om, Vett, Kun6e kan Bi. jeg «varte ja. rummet 6et vesle or6et KanB Bavn og mine. 26