Og jeg lette inn mot mine egne minner. Jeg kunde ikke lære barnet alt det nyttige, alt det sterke Just var fortrolig med. Så tenkte jeg på drømmene mine, på bøkene og dikterne jeg elsker. På hvad jeg visste om menneskenes kamp og seier gjennem det far hadde fortalt oss. På barna hjemme i gaten tenkte jeg — om dem kunde jeg fortelle, dem kjente jeg best efter jeg var blitt voksen også. Og jeg syntes jeg fikk bud fra samlivet som skulde komme, Justs og mitt og barnets. Kan hende vilde det jeg hadde å gi, blande sig med Justs og gjøre én verden av to, kan hende vilde kjærligheten vår ta med sig av hans jordbunn og av min, som elvene gjør det når de møtes. Og barnet skulde speile sitt jeg i floden og se lyset og skyggen fra to andre liv, øse en styrkedrikk av det, få kraft til å komme videre der far og mor måtte stanse op. Jeg tror barna våre gjorde det, jeg tror det — om ikke så enkelt som jeg drømte det, om ikke så kampfritt og gratis som jeg vilde det for dem. Det er ikke så lett å blande syn og meninger selv for foreldre, som jeg tenkte. Men vi var foreldre, vi hadde gave til å være det, han som jeg. Der skal ikke tvilen i mig få slippe til, der vil jeg være trygg.
27
