Justs mor Hun kom til oss en kveld i januar, for første gang. Hun kunde 8a vanskelig reise bort, avhengig som han var av henne, den lamme. Hun hadde fått en slektning til å være hos ham, — men straks hun så Just og mig, sa hun ut av kupévinduet: Jeg nar slik uro på mig for far — jeg kan visst ikke stanse lenger enn til imorgen, barn. Jeg gikk i den tredje måneden da. Jeg undret om hun vilde se det på mig — ennå hadde vi ikke fortalt det til noen. Det var min skyld; det var den gamle frykten min for å røbe noe, for å miste det. Vi sa det til henne da vi hadde spist og hun Batt i den store stolen med strikketøiet sitt. Aldri har jeg sett et ansikt bli så forklaret av glede. De milde øinene gikk fra Just til mig. Hun bad Gud velsigne oss og det. Hun smilte brydd og fortalte, de hadde treget på å høre nvtt, hun og far. Og hun gråt litt og lo litt og sa: Nei, nå skal nan bli tilfreds der nan sitter. 'lre 6zign kililc vi berme til k bli lioB 088. Nun gikk nzMg ut — nun V2l 6arlig til benB og Bparte pa Bkrittene. «att i Btuen og Btrikket, Batt ute pa k^kkenet lioB mig, menB jeg Btelte maten. 0g blev kjent ine6 nenne pa en in6erligel6 inkte enn kfjr. vi ba66e katt noe kelleB. KanBkje 6st eneBte kvinner kan N2 belt kelleB. 34
9
