Side:Kvinnen og den svarte fuglen.pdf/37

Hun hadde vært hustru og mor, vært det av kall og vilje, av ømhetstrang i dyp og hellig enfold. Som en av bibelens kvinner, tenkte jeg ofte. Og hun sa selv, hun hadde ventet år og år, som Sara, «før Gud åpnet skjødet». Hennes stille ord på den skjøre røsten førte mig inn i en tilværelse, hvor en Gud og en frelser hele tiden var til stede og tok vare på det minste og det største. Jeg lot mig gli inn i tankeverdenen hennes, som jeg hadde fulgt far inn i hans, der var fredfullt og trygt — alt hun sa reiste et vern om mig og barnet, vern mot alt ondt. nuBker Heg la vaken ogBa «n av diBB6 nettene, med en uro nettop tor karz Bkvld, — Heg vi»Bte Jo /la/l aldri liadde trodd pa en perBonlig dud eller pa en guds^Mn 80in kunde d^ lor alle. Belv nådde ikke lsert a de noen b^nn, Heg var ikke djsvt og ikke konlirinert. nådde leBt i bibelen 80in i andre bMer og tunnet en vill og treinined «k^nnnet i den og tunnet evangeliene tulle av viBdoin og «Odine og godbet. Nen Heg nådde aldri torbundet det Heg leBte med tro «ller vantro noB andre enn Bom tar nådde tortalt og torklart 088 8a ineget om. I^k merket at alt B«in kunde t^ene til k verge og bevare barnet mitt, var k^rt tor mig — forestillingene i og banB inorB KriBtentro ogBa, — enda Heg viBBte det var et «lagB torrsederi mot tar« nOie, dagBklare livBBvn. 35